Savner også du summetonen?

Husker du fasttelefonen? Den sto der, gjerne på en kommode i gangen, og ringte med en bestemt lyd. Tok du den, var du tilgjengelig. Tok du den ikke, var du ikke hjemme. Enkelt. Forutsigbart. Og på sitt vis, utrolig effektivt.

I dag har jeg teknologiske kommunikasjonskanaler som kunne gjort en statsminister misunnelig: Spond for idrettslaget, Skolemelding for barna, WhatsApp og Messenger for venner, Kidplan for barnehagen, SMS og e-post for det mer formelle, Teams for jobb – og Signal for de som ikke stoler på noen av de andre. I tillegg kommer det et pushvarsel fra Altinn og en chatmelding fra en chatbot jeg ikke visste jeg hadde samtykket til.

Resultatet? Jeg får ikke svart på noe som helst. Meldinger forsvinner i mengden, og hver plattform har sin egen tone, sin egen forventning til responstid og sin egen varsling. Jeg er alltid "tilgjengelig", men konstant bakpå.

Det komiske – og litt tragiske – er at vi med all denne teknologien kanskje kommuniserer dårligere enn før. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi rett og slett ikke vet hvor vi skal begynne. Kanskje var vi mest tilgjengelige da røret satt fast i veggen og det bare fantes ett sted å ringe.

Noen ganger savner jeg summetonen.