Koker vi suppe på en spiker?

Jeg har gått og tenkt litt (har god tid til det om dagen) på hele denne generasjonsdebatten. Det snakkes, skrives og postes i ett sett om hvordan vi skal forstå og lede den oppvoksende generasjonen. Og ja da – det er både interessant og viktig. Men jeg kan ikke la være å lure på: Prøver vi å koke suppe på en spiker?

Jeg har vært leder i snart 30 år. Dette er ikke første gang det skrives bøker og holdes foredrag om «den nye generasjonen». Forskjellen nå er vel bare at alle er på LinkedIn. Før måtte man skrive en kronikk i Aftenposten for å få utløp for frustrasjonen.

Jeg var litt over 30 da jeg fikk min første lederjobb (i mot min mors velmente gode råd) – sjef for et ganske ungt teknologimiljø. De fleste var født på 60- og 70-tallet, noen få unge håpefulle fra 80-tallet som det ble det flere av etterhvert. Men vi hadde også noen erfarne travere, født på 40-tallet.

Det var ikke de unge jeg syntes var skumle – det var de eldre! De som hadde barn som var eldre enn meg og kunne kneppe opp skjorteknappen med pondus. Men vet du hva? De ble mine viktigste støttespillere. Tok meg til side, ga meg råd, og sa ifra når jeg var på ville veier. Jeg skylder dem mye, tusen takk Ola, Per og Bjørn.

Siden da har jeg fått lede folk fra «alle» generasjoner. Og det slår meg at dette kanskje ikke er så komplisert som vi ofte gjør det til.

Folk er forskjellige. Det var de før, og det er de nå. Noen trenger frihet. Noen trenger rammer. Alle trenger å bli sett – uansett om de er født i 1942 eller 2002.

Så når jeg leser alle analysene om hvordan vi skal forstå «de unge», så tenker jeg: Overtenker vi dette?

Kanskje handler det mindre om generasjoner og mer om forskjeller. Og om lederansvar. Det er mitt ansvar å tilpasse meg og finne ut hva som faktisk fungerer – ikke deres ansvar å ligne på meg.

Det betyr ikke at alt skal være greit. Tydelighet på retning, verdier og forventninger har ikke gått ut på dato. Men det betyr at vi må gjøre jobben som ledere.

Og ja – jeg har revet meg i håret mer enn én gang. Men å klage på at folk ikke er som meg? Nei takk. Det er nok med én Jens i rommet vil nok de fleste mene.

Til slutt en liten hypotese: Jeg tror friksjonen vi ofte ser, først og fremst oppstår mellom forrige og nåværende generasjon. Det er de som står tettest på hverandre i liv og ansvar, som også lettest irriterer seg over hverandre. Forrige generasjon kjenner kanskje på at «vi måtte slite mer», og det kan snike seg inn en slags mild misunnelse. Jeg husker da vi ble kalt «dessertgenerasjonen» – vi som kom til dekka bord, etter de som bygde landet.

Og hvorfor er det sånn at besteforeldre og barnebarn får veldig gode relasjoner? Kanskje fordi det er mer rom for nysgjerrighet enn korreksjon. Mindre behov for å forme, og mer plass til å forstå. Kanskje det ligger en liten ledelseslærdom i det også.

Er jeg alene om å tenke dette? Hva mener du – overanalyserer vi, eller er det noe reelt her?